Etterord i boken
Denne historien er dedikert til Ingunns Mormor og Rebekahs datter Ursula, som er like modig som en bjørn.
Rebekah har lenge beundret Ingunns nydelige malerier. Da hun begynte å male en serie bilder av en stor bjørn, ble Rebekah fascinert. Hun så lenge på et maleri av en bjørn og en jente i en båt, og lurte på hva jenta lette etter.
På den merkverdige måten historier noen ganger blir til, satt Rebekah en dag og leste om sjamanisme, sjelehenting og åndsdyr, og idet hun sovnet hoppet bjørnen fra Ingunns maleri rett inn i henne og fortalte historien om Ulla og mormor.
Rebekah sendte historien til Ingunn, som sa at den fikk henne til å tenke på hennes egen mormor.
Ingunn fortalte videre at hennes mormor, Ruth, var en dyktig kunstner. «Jeg lærte så mye av henne. Vi satt og tegnet og pratet sammen i timesvis. Jeg lekte mye i skogen bak huset hennes, hvor jeg bygde små hus til alver og pratet med trær. Jeg delte alt med mormor, og hun forsto meg og kunne ta del i min fantasiverden.»
Ingunn var 12 år da hennes mormor plutselig døde. «Det etterlot et gapende hull i hjertet mitt. Det var mitt første møte med sorg. Min kreativitet og min fantasi var tett knyttet til henne. Jeg var så redd for at alt sammen hadde forsvunnet. Det tok meg mange år å skjønne at alt var fremdeles inne i meg. Denne historien har vært så helbredende for meg, selv nå, etter så mange år.
